Arbeidernes dag blir markert verden rundt til minne om amerikanske industriarbeideres historiske kamp for arbeideres rettigheter i 1886, da arbeidere i Chicago gjorde opprør mot umenneskelige arbeidsforhold. Mange av dem ble drept i skuddveksling med politiet.
Siden den gang har dagen blitt markert hvert år for å minnes arbeiderne som mistet livet i kampen for rettferdig behandling på arbeidsplassen. Som et resultat av denne historiske arbeidermobiliseringen ble retten til å regulere arbeidstiden til maksimum åtte timer om dagen akseptert. I 1919 ble Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) etablert under Folkeforbundet, og ble senere det første av FNs særorganisasjoner. Den første standarden de satte var 8-timers arbeidsdager eller 40-timers arbeidsuker.
Arbeideres rettigheter i Pakistan
Mye har endret seg i verden siden da. Det er allikevel lite forbedring i arbeidsforholdene i Pakistan. Uformelt arbeid, lange arbeidstider, lav lønn, dårlig helse- og sikkerhetsordninger, fravær av sosial beskyttelse og manglende fagorganisering karakteriserer arbeidsforholdene i landet.
Arbeideres rettigheter er i hovedsak ubalanser i politisk makt.
Global Slavery Index rangerer Pakistan på topp seks i listen over land hvor tvangsarbeid er utbredt, og over tre millioner mennesker blir tvunget til å jobbe i slaveriliknende tilstander.
Selv om arbeidsforholdene i mange land ikke er ideelle, og det fortsatt trengs hastetiltak for å etterkomme internasjonale arbeidsstandarder, har spørsmålet om arbeideres selvbestemmelse ("self-agency") blitt et sentralt spørsmål i arbeidsdiskursen.
Spørsmålet om arbeideres rettigheter er i virkeligheten spørsmål om ubalanse i politisk makt – kapital i den ene enden og et stort nummer sårbare arbeidere i den andre. På grunn av mektige interessers grådighet for overskuddsmaksimering, har overholdelse av arbeideres rettigheter sunket på prioriteringslistene til regjeringer og arbeidsgivere. Regjeringer verden rundt har bøyd seg for bedrifters makt. Dette skjer også i Pakistan, hvor minskende kapasitet i statens håndhevelsesmekanismer har gjort millioner av arbeidere sårbare for utnyttelse.
Arbeidslivseksperter og erfarne fagforeningsledere beskriver manglende organisering som den fremste grunnen til dårlige arbeidsforhold, og mener at uten organisering og benyttelse av retten til kollektive forhandlinger vil arbeidere forbli sårbare.
Artikkel 17 i Pakistans grunnlov gir rett til organisasjonsfrihet for alle borgere. Dette er støttet av Pakistans ratifisering av ILOs kjernekonvensjoner (no. 87 og no. 98), som forplikter til å sikre retten til unionisering og kollektive forhandlinger. Landet vårt er allikevel fortsatt langt fra et miljø som åpner for utøvelsen av disse fundamentale rettighetene.
Lave organiserinsivåer
Diverse forskning tyder på at kun tre til fem prosent av Pakistans arbeidsstyrke på 65 millioner er medlemmer av en fagforening. En nylig ILO-kartlegging tyder på en enda lavere organisasjonstetthet – kun 1 414 160 arbeidere i 7 096 fagforeninger i hele landet. Av disse fagforeningene er kun 1 309 involvert i kollektive forhandlinger, som reflekterer den svake forhandlingsposisjonen selv unioniserte arbeidere har. Denne allerede lave andelen av den totale organiserte arbeidskraften er også fragmentert og oppdelt på grunnlag av politikk, etnisitet og religion.
Lave nivåer av organisering, som har resultert i manglende representasjon av arbeidere fra fabrikknivå til nasjonalt politisk nivå, blir forklart med ulike faktorer, inkludert undertrykkende lovgivning. Landets lov om industrielle relasjoner fra 1969 har fremmet ekskludering. Flere industrielle sektorer er unntatt fra lovens virkeområde, og i sektorer hvor arbeiderene har rett til å organisere seg, gjør lovverket det vanskelig å danne fagforeninger.
Arbeidsgiveres generelle holdninger har også bidratt til lave organiseringsnivåer. Industriledere som påstår at de har fagforeninger i fabrikkene sine har i virkeligheten ofte dannet sine egne mindre interne foreninger for å møte krav fra globale kunder, samtidig som de forhindrer dannelsen av genuine fagforeninger.
Fagforeningenes interne utfordringer
I tillegg til ekskluderende lovgivning, arbeidsmønstre i endring og arbeidsgiveres holdninger, har fagforeningene selv også noe av ansvaret for den svekkede arbeiderbevegelsen i landet. De eksisterende fagforeningene har ikke gjort en seriøs innsats for å utvide medlemsbasen sin. De fleste av dem forblir fokuserte på industrielle lommer, og andre overlever i offentlig sektor, mens den store servicesektoren fortsatt ikke er blitt fagorganisert i noen nevneverdig grad.
Fagforeningene har heller ikke gjort en innsats for å inkludere kontraktsansatte. Den eksisterende fagforeningsledelsen er den samme som i 1970-årene. Den har unnlatt å rekruttere og bygge opp under ungt lederskap, og å forbedre kjønnsfordelingen i foreningene. Til tross for økende kvinnedeltakelse i den betalte arbeidsøkonomien, er det bare en håndfull kvinnelige fagforeningsmedlemmer, og ingen i lederroller.
Uten arbeideres selvbestemmelse ("self-agency") og kapasitet til å forhandle, vil en forbedring i arbeidsforholdene være vanskelig å oppnå.
The NHRF invites different actors within the human rights field to contribute on this blog. The opinions expressed here are those of the authors.