Kronikk: Desperate mennesker i livsfare

Norge har vært til stede i Afghanistan i flere tiår, og har et moralsk ansvar når mennesker vi har samarbeidet med trues, forfølges og drepes foran våre øyne.

Hege Newth, generalsekretær, Norsk PEN

Sandra Petersen, daglig leder, NHRF

Liv Kjølseth, generalsekretær, Afghanistankomiteen

Jostein Kobbeltvedt, daglig leder, Raftostiftelsen

Kronikken sto først på trykk i Dagbladet, den 26. august 2021.


Hele verden har øynene på Afghanistan og følger begivenhetene som utspiller seg der, fra den prekære situasjonen på flyplassen der tusenvis av desperate og utsatte afghanere prøver å komme seg ut av landet, til hvordan Taliban har tatt over hele Afghanistan med en hurtighet som overrasket alle, inkludert Taliban selv.

I en uoversiktlig situasjon er det forståelig at norsk evakueringsfokus har vært på norske ansatte i Kabul og nordmenn i landet. På tirsdag denne uka gikk utenriksministeren ut og sa at evakuering av menneskerettighetsforkjempere vil bli prioritert. Det er bra, men tiden er kort.

Vi håper nå å se Norge som en av aktørene som ikke bare tar ansvar sammen med andre land, men som en selvstendig sterk stemme og aktør som viser vei i en krise på bakken og gjennom sitt internasjonale arbeid i sikkerhetsrådet.

Mens Taliban holder nøye planlagte pressekonferanser og forsikrer om at kvinners rettigheter skal ivaretas innenfor deres forståelse av islamsk lov, og at statlige organer og deres ansatte skal få fortsette å jobbe, kommer det inn grusomme rapporter fra provinsene, men også Kabul, om at Taliban utfører målrettede overgrep, drap og tortur mot sivilbefolkning, utsatte grupper, minoriteter, journalister og menneskerettighetsforsvarere. Folk er redde og vet ikke hva morgendagen bringer.

Men noen er i en større risiko enn andre. Vi og våre nettverk vet hvem mange av disse er. Tiden jobber imot oss og vi ber politisk ledelse om å handle nå og samarbeide med oss.

Måten det internasjonale samfunnet og Norge håndterer denne krisen på, vil få konsekvenser for Afghanistans fremtid, men også på stabilitet og sikkerhet i regionen og internasjonalt. Vi tror også den vil påvirke Norges rolle som støttespiller til et uavhengig sivilt samfunn på godt eller vondt, avhengig av respons.

Norge har vært til stede i Afghanistan i flere tiår, og har et moralsk ansvar når mennesker vi har samarbeidet med trues, forfølges og drepes foran våre øyne.

Vi ber Norge om å bli et av landene som utsteder visum umiddelbart til afghanske menneskerettighetsforkjempere og journalister og kunstnere i høy risiko og gjør prosessen enkel for dem. I vår kontakt med menneskerettighetsforsvarere, journalister og kunstnere, især kvinner, vet vi at Taliban har en målrettet kampanje mot dem, og går fra dør til dør og ransaker hjemmene deres som mange har flyktet fra. Vi mottar en jevn strøm av henvendelser fra desperate mennesker i livsfare som nå lever i skjul.

Vi ber Norge bidra sammen med andre allierte til å sikre trygg passasje til flyplassen for utsatte mennesker, både fra provinsene og inne i Kabul. Taliban har utallige kontrollpunkter i provinsene, Kabul og på veien til flyplassen, reisen dit er svært risikabel.

Norge må arbeide tett sammen med andre land som har tilstedeværelse på flyplassen for å effektivt evakuere utsatte afghanere og fylle flyene opp.

Vi er glad for å høre at det nå er diplomatisk og norsk tilstedeværelse på flyplassen. Dette må fortsettes. Evakueringen må skje hurtigere, blant annet gjennom å få på plass visum og reisedokumenter til Norge på stedet og gjerne digitalt. Vi må være kreative.

Norsk konsulære tjenester må styrkes i naboland og reisedokumenter og visum må utstedes for de som har klart å komme seg ut til naboland. Vi forventer at Norge, sammen med sine allierte, bidrar med en stor kvote for utsatte journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre frie ytrere. Evakueringen av Afghanistan har mest sannsynlig er begrenset vindu. Tiden er nå.

Støtte trengs til de heldige som har blitt satt på evakueringslister og som venter på å kunne dra fra landet. Norge må samarbeide med andre stater og det sivile samfunn for å sikre sikkerheten til denne gruppen gjennom støtte til «shelters» for internt fordrevne journalister og menneskerettighetsforkjempere som venter på evakuering og forhandlinger om deres situasjon.

Som pennholder i FNs sikkerhetsråd for Afghanistan og gjennom sitt arbeid i menneskerettighetsrådet, må Norge mane til handling fra verdenssamfunnet, og adresserer den kritiske situasjonen og med et sterkt språk løfte frem både kvinners deltakelse, behov for beskyttelse og sikkerhet. I tillegg, beskyttelse og sikkerhet for menneskerettighetsforsvarere generelt og kvinnelige menneskerettighetsforsvarere spesielt, bør løftes frem. Norge må bidra til at det kommer på plass overvåkningsmekanismer for menneskerettighetsbrudd som blir begått.

Noen stater mener at vi må ha tålmodighet og se hvordan Taliban handler, samtidig som de evakuerer sine egne umiddelbart. Dette gir ikke mening. Norge bør sikre norsk diplomatisk tilstedeværelse og tilstedeværelse av internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner i landet, både nå og i det lange løp, som en måte å støtte Afghanistans sivilsamfunn, humanitære aktører, være observatører, vise solidaritet med det afghanske folket, og redde liv.

Vi og vårt internasjonale nettverk er klare til å gjøre vår del av denne innsatsen sammen med Norge.

Foto: Amber Clay/Pixabay.