Kor e’ alle helter hen?

Det er mange av oss som håper at menneskerettighetsåret 2018 blir mer enn bare fine festtaler, og at Norge vil heve stemmen når aktivister trues, drepes, fengsles og knebles i land de arbeider i.

Jan Eggum synger om heltene og lurer på hvor de er, i sangen sin fra langt tilbake. I dag sitter dessverre mange helter bak lås og slå, får reiseforbud og opplever svertekampanjer, har vanskelige arbeidsforhold og drepes for å stå opp for menneskerettighetene.

I 2017 ble over 300 menneskerettighetsforkjempere drept rundt om i verden. Det sivile samfunn nærmest strupes i flere land, også i land med et sterkt norsk politisk engasjement. Hva er vårt motsvar?

​70 år siden menneskerettserklæringen

Til tross for dystre tall er 2018 er et jubileumsår for menneskerettighetene. I år feirer verden at det er 70 år siden FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Ikke nok med det, FNs deklarasjon for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere fyller 20 år. Dette mindre kjente dokumentet er på mange måter arbeidsbeskrivelsen til alle som engasjerer seg i å virkeliggjøre rettighetene og frihetene som er nedfelt i verdenserklæringen.

Der verdenserklæringen peker på staters ansvar til å respektere, beskytte og fremme menneskerettighetene, fokuserer denne deklarasjonen på deg og meg, individer og grupper. Den fokuserer på folkets deltakelse og bidrag. Deklarasjonen fremmer alle menneskers rett til – og ansvar for – å engasjere seg og være en menneskerettighetsforkjemper.

Gjennom de siste 30 årene som Det norske menneskerettighetsfond har støttet lokale menneskerettighetsforkjempere i frontlinjen, har utviklingen vært enorm. Aldri før har menneskerettighetsbevegelsen vært så stor som den er i dag.

Dalit kvinner fra Marpu i India som kjemper for rettigheter.

Forverret situasjon

Men utviklingen er ikke lineær, og de siste årene har vi sett en innskrenking av sivilsamfunns og fagforeningers handlingsrom i mange land, noe som også ble understreket gjennom en nylig gjennomført spørreundersøkelse blant våre støttemottakere.

Nedslående mange av dem svarte at den nasjonale situasjonen hadde forverret seg i løpet av 2017, og 68 prosent rapporterte at det fantes lover og regelverk som begrenset hvordan organisasjoner utfører arbeidet sitt og som strider mot menneskerettighetsforpliktelsene i landet deres.

Noen vil hevde at dette er nettopp en reaksjon på at menneskerettighetsbevegelsen har blitt sterk og at metodene har vært effektive.

FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere, Michel Forst, beskriver menneskerettighetsforkjempere slik: «They are ‘Gandhis’ and ‘Mandelas’. They are ‘Rosa Parks’ and ‘Malalas’.» Men, som han også sier, de er også vanlige mennesker, advokater, kvinneaktivister, journalister og samfunnsledere som strekker seg langt for å promotere frihet.

Budskapet hans er at man ikke trenger å være fulltidsaktivist og risikere livet for å kalle seg menneskerettighetsforkjemper. Vi har alle en rolle å spille for at verdenserklæringen skal bli en realitet for alle mennesker.

​Solidariteten må fremheves

Det er mange av oss som håper at dette menneskerettighetsåret 2018 blir mer enn fine festtaler, at Norge og norsk næringsliv også vil ta til orde når aktivister trues, drepes, fengsles og knebles i land de arbeider i. At det blir et globalt folkelig solidarisk opprør for retten til å snakke, tvitre, tenke og arbeide for menneskerettighetene, slik at ingen lurer på hvor heltene er hen.



Iván Madero er en av menneskerettighetsforkjemperne Det norske menneskerettighetsfond støtter i Colombia. Se denne korte videoen som viser hvordan det er å stå opp for rettigheter i Colombia i dag.